Industrien bak piggtråden

Sted: notodden · Omtrentlig posisjon

Fra Tinfos i nord, med papirfabrikk og kraftverk i fossen, strekker industribeltet seg ned langs Tinnelva til Hydroparken og jernbanen ved Heddalsvannet. Hva som ble laget i den sørlige enden – og hvorfor tungtvannet der aldri kom i produksjon – er en egen historie, fortalt i «Tungtvann og somleaksjon i Hydroparken». Dette handler om noe annet: om vaktholdet.

Okkupasjonsmakten svarte på verdien av anleggene med kontroll. Området rundt Norsk Hydro ble delvis sperret med piggtråd og enkelte steder miner, og det tyske vaktholdet ble trappet opp. Samtidig ble det organisert en borgervakt av ubevæpnede sivile som måtte patruljere omkring utsatte mål og melde fra om sabotører. Det er en av okkupasjonens mest ubehagelige ordninger: vanlige arbeidsfolk satt til å vokte sin egen arbeidsplass mot sine egne.

Og vaktholdet virket bare på bakkenivå. På Tinfos satt Magnus Tomte på loftet over seilmakerverkstedet med London-radioen sin mens tyske vakter holdt til i rommet rett under ham, og skrev ut en illegal dagsavis som gikk videre til Carbiden, Jernverket og Hydro. Beltet var et dobbeltlandskap: tysk kontroll på bakken, norsk motstand i loft, verksteder og kontorer.

Dette er en områdehistorie, ikke ett bygg. Markøren er lagt til Tinfos I kraftverk i nordenden av industribeltet; historien omfatter hele strekningen ned til Hydroparken og jernbanen. Kilden sier at området rundt Norsk Hydro var «delvis sperret med piggtråd og miner» – hvor gjerdene, minefeltene og vaktrundene faktisk gikk, er ikke kartlagt i tilgjengelige kilder, og markøren viser derfor ingen sperrelinje.

Kilder